For 2,5 år siden tok vi avskjed med hverandre lille venn og det er noe av det verste jeg hittil hadde gjort i livet. Du som skulle bli Noahs medsammensvorne i oppveksten, fantes plutselig ikke lenger. Det milde blikket ditt når du så på lillebror, eller lå og døste i stolen. Det tunge utpustet ditt når du la deg til rette etter tur, og at du ALLTID stoppet på siste trinnet i trappa, kikket deg rundt (det virket nesten som om du telte at hele familien var samlet) og deretter gikk og la deg igjen. Innendørs merket vi knapt nok at vi hadde hund, du bare lå der og ventet tålmodig til du fikk være med på tur.
Dette innlegget har jeg jobbet med siden vi måtte si farvel, men har fortsatt ikke orket å legge det ut. Vi får se hvor langt jeg kommer denne gangen.
Allerede hos oppdretter fikk vi beskjed at du ikke var som alle andre valper. De fleste valper følger etter eier, og er fokusert på hvor resten av flokken er, men ikke du... du gikk dine egne veier. Oppdretter bad oss ha deg i bånd i begynnelsen, for hun så at du hadde egne meninger og hadde lite fokus på den som hang i andre enden av båndet. Jeg hadde nok en drømmeforestilling av hva det ville si å ha valp, jeg hadde sett for meg en valp som var overlykkelig for å se meg om jeg hadde vært borte 5 minutter, som ville kose med meg og følge med hvor enn jeg gikk, men der bommet jeg nok litt :) Du kunne ikke brydd deg mindre når jeg kom inn døra, du søkte alltid til soveplass lengst mulig bort fra oss (i leiligheten lå du heeeeelt ute i gangen, eller på verandaen, og i huset lå du en etasje ned og diagonalt for der vi satt og så TV). Ca en gang i timen våknet du til, kom tuslende, telte at alle var tilstede og gikk og la deg igjen.
Vi gikk flere kurs sammen, og ved vårt første møte med en instruktør viste du klart og tydelig at dette var ikke kult. Du trakk deg unna, syntes det var skummelt og var ikke tilpass. Vi fikk "hjemmelekse" som vi trente mye på. Du gjorde store fremskritt, og etterhvert fikk jeg beskjed om at det var tydelig vi jobbet med saken. Jeg husker så veldig godt den første gangen du stod i stram line og logret mot to fremmede damer som kom gående mot deg. Vanligvis trakk du deg unna og hadde bare stram line når de hadde gått forbi og det var trygt for deg å sjekke de ut. Lykken var stor den dagen, og du fortsatte å utvikle deg. Etterhvert følte jeg at jeg hadde en rimelig trygg hund, kjemien oss i mellom ble bedre og bedre og vi gikk mange kurs sammen. Både lydighet, innkalling, flere ulike sporkurs og mye annet moro. Vi trente mot start i lydighetskonkurranser og jammen stilte vi i to også :) Ikke et fantastisk resultat, men jeg er rimelig fornøyd med at jeg fikk deg på jobb og fantisk fant noe du ville jobbe for. Vi jobbet MYE med å få opp lekelysten din, i begynnelsen så du virkelig ikke vitsen med å løpe etter ballen som trillet rett foran deg, jakte på filla eller bevege deg noe særlig kjappere enn trav. Første gang du hadde full fart mot meg i innkallingen kunne jeg ha hylt av glede, og den gangen du hadde så stor fart at jeg var seriøst bekymra for knærne mine var jeg i himmelen. Vi knakk noen koder sammen, jobbet oss fremover og jeg lærte så utrolig mye av deg. Du var miljøsterk til tusen, så og si ingenting kunne vippe deg av pinnen, om det var lyd, lys eller underlag.
Her er fra eksamen i instruktørutdannelsen vår. Vi bestod den praktiske delen, men eksamen var bare noen uker etter fødsel, så da ble treningen med deg prioritert fremfor teorien :)
Etterhvert fant vi ut at det vokste en liten bror i magen min, og du ble mer kontaktsøkende. Frostusen gikk fra å sove i andre enden av huset til å campe ved siden av stolen min. Vi lå i sofaen sammen, du hvilte hodet på den voksende magen og vi bare "var" sammen :) Når Noah kom hjem fra sykehuset var du så forsiktig og mild med han. Du var med på alle stell, mating og kos. Du var ikke den som spratt opp med en gang han laget lyd, men du holdt deg hele tiden i nærheten.
Like etter flyttet vi tilbake til Sandnes, og plutselig endret du deg. Du var like mild og snill med Noah og oss, men fremmede ble plutselig skumle igjen. Med en uvanlig rase er det vanlig at folk stopper deg for å spør hvilken rase det er, hilse på og slå av en prat. Plutselig gikk du fra å hilse på de og deretter ikke bry deg noe særlig om de, til å hilse, overse og glefse etter de når de snudde ryggen til. Du hilste fremmede velkommen inn i gangen vår, for deretter å skremme livskiten ut av de når de kom inn i stuen. Du ble rett og slett uforutsigbar og den utslagsgivende gangen du gjorde dette gikk det nesten ut over et barn. Alle de andre gangene var det bare med trusselen, men denne gangen var det alvor. Uten en lyd kastet du deg rundt mot et forsvarsløst barn som hadde sneket seg inn bak ryggen min i et ubevoktsomt sekund. Den dag i dag takker jeg så uendelig mye for at jeg hadde deg i uvanlig kort bånd akkurat da. Lyden av tenner som klakker sammen knappe 5cm fra et barn er en lyd jeg aldri vil glemme, og der og da var jeg ikke i tvil om at du kom til å bite om du ble presset forbi dine grenser. Desverre var dette grenser som ikke kommer overens med samfunnet og miljøet vi bodde i. Hadde vi bodd øde til og sjansen for å møte folk var minimal, kunne vi nok klart det, men desverre..... Jeg vurderte om omplassering hadde vært tingen for deg, men jeg kunne aldri hatt ren samvittighet om det viste seg at du fikk sjansen å bite noen. Så altfor mye skade kan utrettes av en livredd 40kilos hund.
De fleste vi ble kjent med i hundemiljøet likte deg, du var en hund som krøp under huden på deg, og du var trygg på de, fordi de også luktet hund og visste hvordan de skulle oppføre seg rundt deg. Men også de mente du var en hund med stort alvor. Vi hadde en god dialog med oppdretter, og hun var klar over hvordan vi tenkte og hva vi var bekymret for.
Du var min første hund, og jeg er uendelig takknemlig for alt du lærte meg, på godt og vondt. Du kommer aldri til å bli glemt Frostusen.
