Litt vemodig på slutten. Da var det første gang jeg gikk i det området jeg og Frost hadde våre siste turer sammen. Det ble så sterke inntrykk og store savn når jeg kom frem til den ene gressletten, at jeg måtte sette meg ned, la tårene renne og bare gi det noen minutter. Jeg så han så livlig for meg der han løp sammen med Kira og Twist, der han kom stormende mot meg, fra meg, overalt og bare ELSKET å løpe løs. Jeg blir slått i bakken hver gang slike minner kommer opp, og savnet etter gutten er utrolig sterkt fortsatt.
